I mitt nye land har jeg også en ny tilværelse, med nytt språk, nye folk, skikker, steder og andre rariteter som å vaske av bordene med svamp og spise middag klokken 20.00. Vi har kjøleskap med magnetord på fransk og på badet er det diskotek. Jeg betaler husleia i kontanter, tørker nyvasket undertøy i stua og henger opp norske uttrykk på rosa post-it-lapper på ytterdøra. Som "Lykke til på eksamen!" og "Ha en fin dag!", det er koselig. Vi snakker mest engelsk, men fransken min kommer seg, og franske Perrine er flink til å rette på meg slik at jeg kan bli fransk en dag.
Med på kjøpet har jeg fått en flott familie! Her kommer en liten introduksjon av min colocatrice, hennes kjæreste, søster, pappa og mamma. De tar veldig godt vare på meg, min nye familie. Pappa og mamma bor i sitt arkitekthus ca 40 minutter utenfor byen, i en landsby som heter Aigues Vives. Der har de små hus med røde tak og alltid sol. Vi har vært på utflukter til nærliggende landsbyer for å se på vannstanden og fråtse i megamarengs og eksklusiv sjokolade med gullpynt, spist stormiddagslunsj barføtt på terrassen, kost med tre pusekatter i sofaen mens vi drakk ettermiddagskaffe i glasskopper, duppet tærne i ettermiddagsbasseng i hagen, spilt ettermiddagsgitarriff med tilhørende ettermiddagssang og gått på kino en sen lørdagskveld i høljeregn, med vanskelige paraplyer og våte sko for å se fransk feelgoodfilm. Fine folk som gjør livet som nyfransk hyggeligere, lettere og bedre!
Dette er Perrine. Det er hun som må hanskes med meg når jeg vasker klær, lager middag, sminker meg, spiller musikk fra naborommet og når jeg ikke ikke jobber med studiene, men heller ser film med tusen stearinlys og mørk sjokolade. Hun er søt og er en (altfor) dedikert student med høye ambisjoner og gode sjanser for å lykkes. Hun er flink til å forklare alt som har med livet i dette landet å gjøre. Perrine sier at hun har to store lidenskaper i livet: å spise og å sove. Jeg tror ikke helt på henne, men det er greit. Vi søler kaffe på kjøkkengulvet og prater om dansing og film og franske konjugasjoner i stedet for å gjøre det vi egentlig skal.
Hun har en kjæreste. Det er Lucas. Han er visstnok skikkelig søring, han er to meter høy, spiller nesten-proff rugby, er flink til å lage mat, spiller gitar og synger, har en superkjendisonkel, danser alle mulige danser som han har lært av moren sin og åpner syltetøyglasset når jeg ikke får det til. Han er ofte å se med tre karbonader foran seg på tallerkenen og han spiser massemasse, fordi det sier rygby-diett-mannen at han må for å bli stor og sterk. De herjer og erter hverandre, og jeg har lært meg hva "arrête!" betyr. (Det betyr "slutt!") De er søte sammen.
Her tar min franske søster Lisa meg med på en omvisning i byen den andre dagen min i Montpellier. Vi har ordnet buss- og trikkekort for resten av året og her er hun i full sving med å lære meg noe som for meg virker som utilstrekkeligheter i det franske språket, som at man bruker det samme verbet for å uttrykke "å burde", "å ville" og "å skulle". Vi bestilte på fransk og drakk kaffe fra pastellkopper mens vi så på duene i fuglebadet og etterpå betalte vi i småmynt fra en haug. Lisa studerer i Toulouse, men kommer ofte hjem på besøk for å kokkelere og øve på engelsken sin. På søndagskveldene ser hun film med meg, før hun må løpe til toget.
Her er min franske pappa. Han heter Philippe, og er kjempekoselig. Han har eget arkitektfirma og det er derfor vi har diskodusj. Han ordner og fikser ting i den fine leiligheten vår, plutselig ligger dodøra på stuebordet og han har fått fram slipemaskinen. Vips! Dodør som lukker seg så fint som bare det! Han tar også med papirer som jeg må fylle ut, og etter noen uker uten å ha gjort det fordi jeg ikke forstår noenting, kommer jeg hjem fra Nice-tur og der ligger papirene klare med gule post-it-lapper og kommentarer på hva jeg må fylle inn, hva jeg må ta med meg og hvor jeg skal levere dem. Kjernekar, han der pappaen.
Med på kjøpet fikk jeg også en fransk mamma. Hun heter Christine og er bare supersøt! Hun kjøper nusselige magneter som jeg holder i hendene, og sier at det er en bitteliten velkomstgave, mens hun smiler stort og omsorgsfullt. Hun lager god mat og innimellom tar hun seg en svingom med svamp og vaskemiddel på kjøkkenet vårt, og spør smilende om jeg synes det er plagsomt at hun kommer og vasker hos oss. Det synes jeg selvfølgelig ikke og ler og sier at "du må gjerne komme oftere". Hun har eget sykesøsterfirma og kjører rundt til takknemlige pasienter som sier at hun er den beste sykesøsteren av alle i hele landsbyen. Det tviler jeg ikke på.
Som dere ser har jeg noen som passer på meg, spør meg hvordan livet i Frankrike behandler meg, om jeg savner Norge, som tar med en stor, ildfast form med hjemmelaget Lisa-lasagne når de kommer på besøk, fordi vi ikke har stekeovn, som hjelper meg med viktige ting og sørger for at jeg ikke går meg helt bort i byråkratijungelen. Jeg har også mange fine venner, både fra utvekslingsprogrammet ERASMUS, fra universitetet og innfødte. Men de skal dere få hilse på senere. Hej!
