Et puis, l'été.

Sommeren lot ikke vente på seg! Nå har jeg vært i min vidunderlige sørfranske middelhavsby Montpellier i bortimot et svangerskap, og levd livet som om ingenting var lettere. Det fortjener vel en oppdatering på bloggen, så framover kommer smakebiter på hver og en av månedene min her nede - fra september til juni. Håper dere blir misunnelige:) Smakebit nummer én, i omvendt rekkefølge: semesteret er over, 30 varme kryper oppover gradestokken, jeg skal på utecafé og slurpe i meg en sommerferieis i sola med ei søt ei!

Det ble jul.

 







Når skal de skru på jula?







Hei, jeg har fått en ekstra familie. En fransk en.

I mitt nye land har jeg også en ny tilværelse, med nytt språk, nye folk, skikker, steder og andre rariteter som å vaske av bordene med svamp og spise middag klokken 20.00. Vi har kjøleskap med magnetord på fransk og på badet er det diskotek. Jeg betaler husleia i kontanter, tørker nyvasket undertøy i stua og henger opp norske uttrykk på rosa post-it-lapper på ytterdøra. Som "Lykke til på eksamen!" og "Ha en fin dag!", det er koselig. Vi snakker mest engelsk, men fransken min kommer seg, og franske Perrine er flink til å rette på meg slik at jeg kan bli fransk en dag.

Med på kjøpet har jeg fått en flott familie! Her kommer en liten introduksjon av min colocatrice, hennes kjæreste, søster, pappa og mamma. De tar veldig godt vare på meg, min nye familie. Pappa og mamma bor i sitt arkitekthus ca 40 minutter utenfor byen, i en landsby som heter Aigues Vives. Der har de små hus med røde tak og alltid sol. Vi har vært på utflukter til nærliggende landsbyer for å se på vannstanden og fråtse i megamarengs og eksklusiv sjokolade med gullpynt, spist stormiddagslunsj barføtt på terrassen, kost med tre pusekatter i sofaen mens vi drakk ettermiddagskaffe i glasskopper, duppet tærne i ettermiddagsbasseng i hagen, spilt ettermiddagsgitarriff med tilhørende ettermiddagssang og gått på kino en sen lørdagskveld i høljeregn, med vanskelige paraplyer og våte sko for å se fransk feelgoodfilm. Fine folk som gjør livet som nyfransk hyggeligere, lettere og bedre!

Dette er Perrine. Det er hun som må hanskes med meg når jeg vasker klær, lager middag, sminker meg, spiller musikk fra naborommet og når jeg ikke ikke jobber med studiene, men heller ser film med tusen stearinlys og mørk sjokolade. Hun er søt og er en (altfor) dedikert student med høye ambisjoner og gode sjanser for å lykkes. Hun er flink til å forklare alt som har med livet i dette landet å gjøre. Perrine sier at hun har to store lidenskaper i livet: å spise og å sove. Jeg tror ikke helt på henne, men det er greit. Vi søler kaffe på kjøkkengulvet og prater om dansing og film og franske konjugasjoner i stedet for å gjøre det vi egentlig skal.

Hun har en kjæreste. Det er Lucas. Han er visstnok skikkelig søring, han er to meter høy, spiller nesten-proff rugby, er flink til å lage mat, spiller gitar og synger, har en superkjendisonkel, danser alle mulige danser som han har lært av moren sin og åpner syltetøyglasset når jeg ikke får det til. Han er ofte å se med tre karbonader foran seg på tallerkenen og han spiser massemasse, fordi det sier rygby-diett-mannen at han må for å bli stor og sterk. De herjer og erter hverandre, og jeg har lært meg hva "arrête!" betyr. (Det betyr "slutt!") De er søte sammen.

Her tar min franske søster Lisa meg med på en omvisning i byen den andre dagen min i Montpellier. Vi har ordnet buss- og trikkekort for resten av året og her er hun i full sving med å lære meg noe som for meg virker som utilstrekkeligheter i det franske språket, som at man bruker det samme verbet for å uttrykke "å burde", "å ville" og "å skulle". Vi bestilte på fransk og drakk kaffe fra pastellkopper mens vi så på duene i fuglebadet og etterpå betalte vi i småmynt fra en haug. Lisa studerer i Toulouse, men kommer ofte hjem på besøk for å kokkelere og øve på engelsken sin. På søndagskveldene ser hun film med meg, før hun må løpe til toget.



Her er min franske pappa. Han heter Philippe, og er kjempekoselig. Han har eget arkitektfirma og det er derfor vi har diskodusj. Han ordner og fikser ting i den fine leiligheten vår, plutselig ligger dodøra på stuebordet og han har fått fram slipemaskinen. Vips! Dodør som lukker seg så fint som bare det! Han tar også med papirer som jeg må fylle ut, og etter noen uker uten å ha gjort det fordi jeg ikke forstår noenting, kommer jeg hjem fra Nice-tur og der ligger papirene klare med gule post-it-lapper og kommentarer på hva jeg må fylle inn, hva jeg må ta med meg og hvor jeg skal levere dem. Kjernekar, han der pappaen.



Med på kjøpet fikk jeg også en fransk mamma. Hun heter Christine og er bare supersøt! Hun kjøper nusselige magneter som jeg holder i hendene, og sier at det er en bitteliten velkomstgave, mens hun smiler stort og omsorgsfullt. Hun lager god mat og innimellom tar hun seg en svingom med svamp og vaskemiddel på kjøkkenet vårt, og spør smilende om jeg synes det er plagsomt at hun kommer og vasker hos oss. Det synes jeg selvfølgelig ikke og ler og sier at "du må gjerne komme oftere". Hun har eget sykesøsterfirma og kjører rundt til takknemlige pasienter som sier at hun er den beste sykesøsteren av alle i hele landsbyen. Det tviler jeg ikke på.

Som dere ser har jeg noen som passer på meg, spør meg hvordan livet i Frankrike behandler meg, om jeg savner Norge, som tar med en stor, ildfast form med hjemmelaget Lisa-lasagne når de kommer på besøk, fordi vi ikke har stekeovn, som hjelper meg med viktige ting og sørger for at jeg ikke går meg helt bort i byråkratijungelen. Jeg har også mange fine venner, både fra utvekslingsprogrammet ERASMUS, fra universitetet og innfødte. Men de skal dere få hilse på senere. Hej!

Montis i mitt hjerte.

Her er utsikten fra stuevinduet mitt. Hele nabolaget er bare gågater, med mange bittesmå, spesialiserte butikker og løse broheller som spruter på meg etter regnvær. Gatene er trange og sjarmerende og helt perfekte for sussing i smug. Naboene har blomsterkasser som stuper ut fra snirklebalkongen og inn i sommerlufta. Nede på Place St. Ravy ligger et stort fuglebad og to søte restauranter som serverer mat og vin og kaffe og brus på trappene. Duene kurrer i vinduskarmen når jeg lager meg kaffemaskinkaffe i en stor bollekopp om formiddagen, og om kvelden strømmer tonene fra en live jazztrio rett inn i hjertet mitt. Jeg liker meg.

Bare for å gi dere en liten smakebit på oppfyllelsen av min franske drøm. For det skal komme mer. Jeg er bare så altforaltforaltfor treig til å skrive.

Hjemme. På bygda.

Det har seg jo faktisk sånn at når jeg er hjemme på ferie, er jeg på landet. Med tiden har jeg lært å sette pris på hverdagsidyllen og den roen som råder når man bare tar seg tid til å oppdage den. Det er deilig å sitte på verandaen klokken 11 om kvelden og nyte kveldssola og spise nordnorske jordbær rett fra åkeren og høre på fuglene som balanserer på låvetaket og naboungene som spiller fotball. Innimellom kommer også elgen og hilser på. For det meste er den snill. Da sier jeg "Hei, elgen." Og så tenker jeg "Vi kan jo være venner. På avstand".

Traktoregg i hagen.

Huset mitt.

Det er også fint på dagtid. Da pusler mamma med blomster. Blomstene får aldrialdrialdri nok vann. Men jeg tror de trives.

Noen ganger må jeg ligge litt i hengekøya mellom trærne. Men ikke denne dagen.

Kom og lek på lekeplassen min.

Neste gang jeg kommer hjem, får jeg nok ikke se disse. Da venter vinterkosen! Men det er lenge til. Akkurat nå nyter jeg sol og varme og kjoler og saftis og palmer og franskmenn.

Kikkerter og pussepapir og blonder og såpebobler.

Helt i begynnelsen av sommerferien, dro jeg på spontantur til farmor og farfar sammen med pappa og lillesøss. De bor på en bitteliten plass hvor alle kjenner alle og alle vet alt om alle. Farmor sitter i kjøkkenvinduet med kikkerten og følger med på hvem som ankommer og forlater fergeleiet, mens hun kommenterer og gjetter seg fram til hva folk skal. Hun har nok ofte rett. Jeg tror hun er stedets orakel. Med peiling og makt.

Mens farmor tar seg av folket, sitter farfar med pussepapiret mellom hendene, med sin krokete rygg og en rullings hengende mellom leppene. Han grynter et lite svar når farmor kommer med bemerkninger om aktiviteten på fergeleiet. Jeg tror han har hørt det før! Farfar er egentlig Reodor Felgen. Han ser akkurat slik ut. Og han gjør alle de samme tingene. Fikser og ordner og har system i rotet.


Tok med meg lillesøss på nattlig sykkeltur.



Hang på kirketrappa. Det var litt skummelt. Og elgen kom og hilste på. Det var iallefall skummelt.



Vi blåste mangemange såpebobler med megasåpeboblepinnen.


Tida står stille i huset.



Hun var fin under blondegardinene.

 


Jeg lekte også i blondene.



Litt dingling i trærne måtte til før sola gikk ned i blåbærlyngen.

Au revoir Grenoble. Bonjour Montpellier!

Tenk at nå har jeg bodd i dette landet i over en måned allerede. Det har vært en himla fin måned. Grenoble har behandlet meg meget bra, og ikke minst mine nye bekjentskaper og gode venner. <3



Startet mitt nye liv som mademoiselle i Nice.


Der hadde de søtsaker for enhver smak.


Så tok jeg toget til Grenoble for å gå på språkkurs hos CUEF i en måned. Der ble jeg møtt av Aron, min første collocataire i Grenoble. Han var fin og viste meg rundt en centre ville, bød meg på formiddagscrêpes, introduserte meg for "the cheese naan-place", laget te til meg og snakket fransk med amerikansk aksent i hagetrappa til langt på natt.


Vertsfar Bernard kokkelerte 4-retters hver kveld, vi spiste på balkongen og snakket om dagen som hadde vært, fransk politikk og korrupsjon, vaner og manerer, språk og grammatikk, filmklassikere, musikk fra hele verden, været, mat og alt annet man kunne prate om i to-tre timer mens sola gikk ned bak Vercors-fjellene.


Noen ganger gikk vi på café for å leke at vi øvde på franske gloser og grammatikk, mens vi egentlig bare testet ut livet og de bittesmå kaffekoppene.


Andre ganger gikk vi på café for å teste ut hvor mye trivsel man kunne få plass til i et glass med pastellsugerør og med senilsnor-solbriller hengende rundt halsen.


Magnus, én av tre nordmenn på språkkurset, likte kaffe. Og jeg likte ham.


En centre ville fant jeg et fint hus.


Når man bor i Frankrike må man faktisk spille nasjonalsporten petanque, drikke pastis og tøyse i skyggen av en lang allé.


Noen ganger kunne man også ta seg en trivselsstund ved bassengkanten med fine gutter, øl og mangemange varmegrader.


CUEF tok oss med til mange fine steder og arrangerte malingssvampekrig, leksjoner i fransk musikk, bar-til-bar, utflukter til nabobyer der de hadde slush med ca tusen smaker og...


... supergod is med chantilly inkludert i prisen.


I Annecy hadde de friskt fjellvann og strand som var laget av gress. Der kunne man bade og anskaffe seg en sjarmerende rødfarge mens man spiste sjokolade og så på kjærestepar som kilte hverandre på ryggen.


I Vercors møtte jeg en hund som gjerne ville ut og leke. Det fikk han ikke. Han måtte nøye seg med å se på.


I denne byen hadde de også is. Og det var vel ikke til å legge under en stol at Raghav likte is. Raghav var den andre nordmannen, foruten meg og Magnus, som bodde i Grenoble og prøvde å bli flink i fransk. Jeg likte ham også. Vi var en fin gjeng, vi norske.


I Frankrike spiste de en god del ost. Og de fleste oster hadde pels, men det gjorde ikke noe, for de smakte innmari godt. Hver kveld, som den tredje retten i middagen, spiste vi baguette med alle mulige oster. Da vi var i Vercors, tok vi turen til et fromagerie og fikk omvisning av en dame med bart.


I Rue de la Libération tilbragte jeg mine netter. Jeg likte navnet. Det beskrev livet som mademosielle i et nytt land.


Det var faktisk innmari varmt, ca 30 grader og sol nesten hver dag, og da måtte man unne seg en slush som smakte sommer mens man ventet på å padle kajakk og spille kajakkpolo. Noen syntes det var gøy å velte andres kanoer. Og det var det, jo.


Med studenter fra alle verdens hjørner, fantes det mye ulik mat. Så noen var flinke og tok med tradisjonell mat fra hjemlandet og delte med oss andre, mens CUEF stod for hvite duker, vin og plastglass. Det oppstod god stemning og Tamara lærte seg essensielle norske uttrykk. Vi lagde food art på duken med markeringstusjer i rosa, oransje, lilla, blått, gult og grønt, og skålte på fem språk. Santé!


Mags og Rags ved bassengkanten. Utenfor bassengmuren var det svært lokale regnbyger med lyn og påfølgende torden, mens sola skinte for oss innenfor.


Sola tvang fram fregnene.


En oase i bybildet som jeg fikk passere hver eneste dag på vei til skolen.


Mags og Rags måtte bli med meg på museum. Lite ante vi at det var et kunstmuseum. 


Det ble noen kvelder på restaurant med gjengen. Vi prøvde oss på lokale matretter. Alle var ikke like enkle å angripe. Magnus her i et iherdig forsøk på å fortære et stort kjøttstykke med saus.


Smoothie var sunt og forfriskende, og mannen i den lille vogna smilte da jeg prøvde å bestille på fransk. Jeg var ganske dyktig og han ble mektig imponert. Tror jeg.








Tysk-kanadiske Tamara, som bor i Abu Dabi, og jeg hoppet på en buss som tok oss med til Torino, Italia. Der hadde de alt for mange varmegrader, men heldigvis også gassballonger, italiensk pizza og ekte gelatio. Merkelig nok var de fleste butikkene stengt og gågaten lå rimelig øde, men vi besøkte et egyptisk museum og hilste på mumier. Etterpå smakte vi på grønne drinker og spiste gratis buffet helt til vi måtte løpe tilbake til bussen etter en lang dag i nabolandet.


Parklivet bød på mange gode stunder, og det var godt og litt ekkelt å sitte i det fuktige gresset i skjørt og skrive postkort. Plutselig en søndag hørte jeg 30-talls storbandmusikk og så sannelig: der sto Grenoble Swingklubb og vrikket løs på lindy hop-stumpene sine. Etter litt om og men, bød jeg meg selv opp til dans med en kjekk franskmann i svett danseglede.


Raghav var god å ha ved sin side på en parkbenk i Jardin de Ville.


Etter å ha blitt venn med språklaben, var det god stemning i klasserommet. Tamara, tyske Anne og Magnus sørget for det.


Fransk grammatikk var noen ganger innmari vanskelig, men tålmodige medstudenter fant opp nye måter å forklare på som gjorde at vi forstod. Amerikanske Jonathan var ivrig og sa at "grammar is better than sex".


Mangemange CUEF-studenter samlet seg på en fotballbane og lagde grillings og fest og generell trivsel. Svenske Klas og Magnus syntes det ble litt mye blitzing og trodde de var blinde. De var ikke det.


Det var jo litt komisk da Tamara og Raghav valgte å ha på seg akkurat det samme antrekket akkurat den samme dagen som jeg valgte å ta bilde av dem. Søte.


På vei opp til avslutningsfesten, soirée d'adieux, måtte vi tulle litt i bussen. Ertekroker.


Etter en halvtimes tid var vi framme på toppen av et fjell. Der ble det dansing hele natta og noen ble observert i buskene uten klær på. For det sa læreren vår.


Det var faktisk regn en dag. Nesten storm. Denne dagen dro jeg med meg Raghav på café, og vi syklet i regnet og vinden og lynet og tordenet og ble søkksøkk våte.


De to søkkvåte søkte ly, og jeg fortsatte mitt lille prosjekt med å lære bort kaffedrikking. Det gikk helt fint når man kunne putte fire sukkerbiter oppi.


I Grenoble fantes det mye nytt for et norsk øye.


Jeg, amerikanske Pierre (min andre collocataire i Rue de la Libération) og vår helt nylig ankomne, også amerikanske, collocataire Cjhrise, guidet oss selv rundt en centre ville. Etter å ha kjent Pierre i fire uker som en stille fyr, var det godt å høre hva han hadde å si om byens historie, arkitektur og kjennemerker. Jeg og Cjhrise tok en masse bilder. Pierre så på.


I Grenoble hang julelysene oppe hele året fordi det var billigere og enklere enn å ta dem opp og ned igjen hver jul. Noen mente visst at det var nødvendig med et litt mer dekorativt supplement til lyspærene.


Jeg fikk Raghav med meg på spillecafé. Det var ganske nerdete. Vi spiste så klart is. Raghav syntes det var så unødvendig å ha en hund der inne at han rundeide meg i monopol. Jeg skyldte på at gatene hadde franske navn og at vi spilte med monopoleuro. En hard mann. Men egentlig ikke.


Min vertsfar, Bernard, dro stadig vekk fram "Le Bible" - frukt-og grønnsaksleksikonet sitt, for å forklare hva vi egentlig ble servert. Her gikk det i ulike typer meloner.


Hvis du hadde flaks, kunne du skimte urinerende menn på gaten.


Noen bare støvsugde fluene og vepsene som ville smake på søtsaker.


Etter å ha hengt sammen en måned var det ikke så kult å si ha det. Da hjalp det å ligge i parken, spise crépes i sola og drikke Irish coffee på irsk pub til det ble akkurat passe sent nok.


God stemning rundt bordet - her representert ved tyskerne; Anne og Stefanie.


Fin gjeng. Takk til Magnus, Raghav, Anne, Tamara og Stef som har gjort livet i Grenoble til en hverdagsfest uten like. Dere er gode!<3


Det gikk ikke bare i fransk i heimen. Som språkentusiast måtte jeg jo lære fra meg litt norske gloser. Bernard hadde en bok som alleallealle språkstudentbarna hans måtte skrive i før de forlot huset etter å ha vært en del av familien Calins hushold. Så det gjorde jeg.


TAKK GRENOBLE! Da pakket jeg snippesken, lukket porten for denne gang og dro videre for å leve livet som fransk studine i min nye by: Montpellier. Hej og ha det.<3

Trivsel i et nytt land.

Det kan vel nevnes at jeg trives her i Frankrike. Sør-Frankrike er perf. Jeg skal bli riktig så flink til å blogge, det er hvertfall planen min. Så stay tuned, om du vil se hvor fantastisk livet kan være.<3

OKÅ hverdagsliv.

Basseng. 25 grader. Sol. Pain du chocolat. Fransk øl. Trivelige gutta. Svømming. Kamera. OKÅPLUSS.♥

Les mer i arkivet » Mai 2012 » November 2011 » Oktober 2011
hits